Stjerners vei
I
Det var enda ikke avgjort
hva slags univers som universet
skulle bli, og lyset sov
i sin kokong. I noen evigheter
ante det en verden
hvor en stjerne ikke faller
fordi et sentrum ikke eksisterer
dit den kunne falle
I den aller første gnist
av lysets anelse, seg
selv, var øyet allerede drømt,
en lysvar urcelle, adskillelse
og navn, i lysets første
tynne stråle
Ømfintlig hang den der
en stund i mørket, uklar på
sitt vesen, ventende
For i en verden uten øyne
finnes ikke lys
Og der ingenting er sett er ingen ting
betegnet, nevnt, og ingen stjerner
noensinne tent
Der har evigheten intet
valg, og alt
er strøket der i blått, for lys
er blått, og av og til
tilfeldigheten
Likevel skal regnet
falle, fugler oppstå
alt ifølge plutselige
vindkast, også en hundevalp
som går langs veien
gul av formiddag
skal oppstå,
snu seg tvert i den diskrete
hundetiden sin
og være til
Og et sted over kollen
skal himmelen
engang åpnes
Sumpvannet skal ligge gulgrønt
under ville hester, sumpmark stille
brudt i grått, alene, grått
For alt som er
er nettopp det
det er. Også
en sprukket brostein, en helt
alminnelig tirsdag
II
Jeg er luften, jordas
øyelokk og pulsåre
Og jeg er svindel, vindens
arnested
og åndenes, som kløyver sollyset
i blått
Jeg er regnets bue, angens
medium og forbrenningens,
og jeg er ilden, solklodens
og arnens ild, dens endeløse
strøm, synaps
Og jeg er vannet, kjølig grønt
en ensom fjellsjø
ingen sett, det brune vannet
i en langsom flod, og jeg
er urhav, horisontvann, vaterpassets
vann
Og jeg er jorda, den
tålmodige planeten jord
som lar seg dyrke, denne
kloden
ensom er jeg, hud
på hud av taushet
latter
III
Ting som faller mot meg, jeg
vet ikke hva de er
De er blitt målt, de målte
fallene om dagen
Men visse ting kan ikke måles, de som
faller nattetid, for mørket
skjuler deres navn, kanskje
vil de inn
mot midten, slik som havet
underlige hav
Som lukker seg, alt vann
som lukker seg, i samme store ham
av stumhet
Men det hender at tre brødre
syns der nede, svaberg grå
av brødre
over fiskestim og rev
De vil ingen steder hen, de
svømmer over revene
der lyset har en annen
brodd, av vann
IV
Havet
fremmed og betryggende, slik alt
som ikke er et individ
med minner og forhåpninger
er fremmed
og betryggende
For de er tidløse
De eier ikke morgenen, de
kjenner ikke
døden, ikke gleden
eller uroen
i tidlig vår
da snøen plutselig
lukter rått og alt
er hemmelig
og annet
For de som lever
lever i den tiden
som er deres,
dager uerstattelige, av
øyeblikkelig lys
Bare der
har virkeligheten ansikt, bare
i det snittsår som er nå
Havet er, liksom galakser,
uberørt og suverent
Men kanskje hender det
at også havet aner
noe som en
lengsel, kanskje er i alt en higen
etter tiden og historien, etter
helter, minner, glemsel, kanskje
havets uro skapte bilder, og
det oppsto snegler,
krypdyr, skjelvende amøber, oppsto
all den tidsbevisste gru
som er et menneske, dets
evighet
Månens tid
Når du synger er det
for den første hundens skyld
Den stummeste og første, drømmens
gule hund. Men når du synger
er det også for en klippevegg
du engang så fra båten, som av jade
Dengang visste du
at øyeblikk kan møtes der
som skudd av evighet
Den natten så du månen, kloss
nær jorda sto den og forente seg
med smerten din,
den gule stemmen der, din aller første
ene stemme
Da var stranden stille, nesten ingenting
var til foruten sandens uklare
bestyr. Det var før den tid da fiskene
kom til, dengang var månen større
uten grums
I lange ettermiddagstimer lekte plankton,
boltret seg i vannet, strakte opp
de tynne klorofyllarmene sine, opp
mot alt det lyse
Så kom potene og sporene, føtter
som trommet over sanden, og dagslyset
ble altfor
sterkt
De som gikk langs stranden måtte
lukke øynene, hvalrosser
som antiloper, likevel
kunne en tydelig høre
da et og annet fly
passerte månen
"Sun Rising Through Vapour"
I
Høyt over vannets tåkebanker
Fjellets lyng
og krystall
Det ble fortalt at i den
indre hulens kilde
var en åpenbaring, og at fisk
går oppover
langs bielva og lyset stjeler
vei inn under berget
Kanskje det bare var en farge
og et glimt av den
en åpenbaring
En vandringsmann fortalte
at han en gang hadde sett
en dunkel indre hule, i dens bunn
en åpning mot et vann
Det var tidlig vår, og han så bleke
nakne trær i klynger, øyer
av gult siv. En båt var trukket opp
på stranden. Kanskje hadde han bare
drømt
II
Han var sovnet på båtens bunn, vogget
av drømmer om andre hav, vann
som ikke skaper bølger men en særlig
ro, en punktets stillhet,
vogget av drømmer, det
som ser ut som bølger
for en roende
Så troskyldig H2 og O kleber
ved hverandre og oppretter
bevegelsens historie, svar
faller ut av halvt bevisste
spørsmål, ulver
adlet
Til alle havets fugler, hvite piler
over dødes skygger
- at øynene deres vender tilbake
til kilden, mørke kilde -
Og i drømmen hans sovner en båtbåret
og drømmer,
damp og morgen, fuktig
vegg av lysende
alger. Vi ror
i stille vann, stille ringer
og i drømmen splittes
tiden
Der han våkner møtes stedene
i Turners soloppgang, i noe hemmelig
for fugler
eller bølger, forbipasserende
døde
.
Volve
En volve er i skogen, dunkel, blå, besatt
Og under trærnes sorte røtter
går veien hennes stille, vinger,
føtter, lyse streif
av tromme
Skyer trekker opp
langs kveldsvannet, en ulv
bringer hun med til øyene der blader
vokser vilt i katastroferegnet østfra
I det ene øyet hennes
lenkes alle tider sammen, ulvens raseri
der vannet legger seg urolig like ved
En helling brenner fingrene, en gjøing
klinger mellom høye stammer
Alt hun husker, alle bildene
blir samlet om og om igjen
i sjøen, gjennomborer den, det er
det største vann som eksisterer, synets
vann der alt hun så
er gjemt og omsunget
I natten flyter tidspunktene sakte
mot hverandre, sammen. Luften lysner,
lyse toner, gjennom fingrer
løper skogholt, løper
dyr som underende ser skyggedansen, skogens bunn,
begynnelsen
Langs stien her
En sti en benk
Å Gud, hva er et menneske?
Verdens spor
Den lille piken
hopper tau, dypt under treskyggen
i juli
En trapp
med gamle spor, en dag
der huset sakte viser seg
Da, i den tørre vinden
slår en vindusluke plutselig
opp, sommerdagens
tunge pust
Og hendene mine
skjelver
Juni
Midt på busstasjonen i Viljandi
spiller han ball med seg selv
i kveldssolen
Det lille nakne mennesket
løper etter den røde kulen
mellom busskroppenes ange
av fett og bensin, utfordrer
de store hjulene og piler mellom
bussene, en liten gutt
så ubetydelig og tynn
Som de første ikonenes Jesus
Ettermiddag
Hvis du går
forbi et hjørne, veikryss i august
der fortauet er litt istykker,
trær står mørkeblå langs veien og en kvinne
går der foran deg, du elsker henne
og to barn som løper på et jorde
lenger bort
da skal du plutselig tenke
du har tid
å leve, du har tid
A stå opp tidlig morgen og se morgenlyset
våkne, skynde gjennom regnet
se kvadratene av mørke,
trådene i hodeskallens
grotte
Der inne eksisterer alt, veiene
du gikk, all kunnskap, verb
og integrering, lukt av matpapir
og nettene for lenge siden, stemmene
i sommernatten da du lekte gjemsel
med de andre ungene,
pariserblått og alfabeter, urtids-
minner, TV-filmer, stemmene
til dem du elsker, pappas
trygge hånd rundt barnehånden din
Og den plutselige ensomheten, veikryss
i august
Epletre, lind
Hvis jeg kunne samle
all utsatthet
i en eneste veldig ømfintlighet
Jeg ville grave en bløt
fordypning, som en eng
av gress og vind
Og rundt den vegger av trær
beskyttende trær, epletre, lind,
platan
og bjørk
Og et vann og et hus
og barn på vei hjem
Og i vårkvelden
et måneskår som henger høyt og lyst
på himmelen, all utsatthet beskyttet
som av ømme hender
Morgen
Tidlig morgen, Riga
Fortauet lukter kalk,
sommerens rikdom
Syrinene i blomst, menneskene kikker
ut av husene og nynner gamle viser
om svaiende gress og sommer, de vandrer
langs veien til Visus
mellom hav og vannpytter
der amerikansk musikk gir ekko
mellom de gamle husveggene
og smågutter røyker
inne på gården
Hva er det mer
å si om denne lidelsen?
Et gammelt menneske
som tigger, siste utpost
i et liv mellom kålkø
og gulag
Her lenker utryddelsene
i hverandre, kjeder av en vold
så ubegripelig som enhver
treenighet, jernridder,
kirke
og Stalin, synagogeruinen her
er fra den gangen "the country was made
practically Juden- und Zigeunerfrei,
you know"
Bedøvende duft av lind, denne verden
som menneskene slår istykker
og kanskje
bygger opp, her blomstrer
ingen falske skuffelser, her
i kveldsøyet som visner
November, Tallinn
Her det nye gjerdet
rundt den morkne hagen
eplers dunkle
forhåpning, og høyt
i fuktig mørke parabol-
antennens gap mot universet
Et grumset, uklart lys,
et fortau og en katt
som leter i kloakken, og bak poplene
et veldig hus, utydelighetens
gulgrønne pigment
Det er allerede høst, trær
som holder fast de siste
skrumpne bladene, og hus
som gjemmer illelukt
og sprekker, revnene
i grunnen
Selv idag
da redselen ikke lenger
produseres så sentralt
er sorgen likevel til stede
Det gikk så mange tog, så
mange navn ble visket ut, så
mange land,
nå vokser bjørkeskog der landsbyene engang lå
og alt er visket ut
La da dette være friheten erobret,
friheten for samtaler, for liv, for
den hverdagslighet der barna stille leker,
surkålslukt og trappevask, for trygg kjedsommelighet
Den friheten at menneskers berøring
likner barnets fine, bløte
- sov mitt barn, det er
kun vinden,
sov for du har ingenting å
frykte
Sov godt min mor
til vindens sang
Far ble borte
i Sibir
men barnet ditt skal våke -
.
Menneskets skall
A skrelle husene. A
gå ved siden av. A skrelle
husene, lydene
skrikene deres! Skrelle fjellet,
tyngden som er fjellets
Og ved høyhusene, pyramidene
over dem som lytter, de
som synger, de som
likner bakken
når skygger danser
over den, som likner
tiden som slår ut
og løfter ansiktet
mot solen, hviler
i den lyse dagens kaos,
i den aller første
hånden, Adams
skjold
De som sang: han er
en konge, barkens sønn
Tålmodige
beskytter
Han
Du var her
Du har nettopp
gått forbi, da solen
streifet husveggen var det en dag
ved havet som du tenkte på, på lyset
over hvite murer, gjennomsiktig
vann
Et kort øyeblikk
gikk du forbi, før regnet
Da du krysset gaten var du
fortsatt der ved havet, og i treet
på den andre siden så du måker
Dagen før, i går,
er allerede borte
Måker mørke klipper
Veggen er usynlig, visket ut
av gammelt støv, ingen
bor her mer
foruten skyggene
som slår i døra, mannen
med de tunge øyelokkene
og kvinnen
med den stygge grønne
hatten
Du ser dem ikke, de som
gikk der før deg, ser ikke
de brune bølgene
Du skulle ut i friheten
og døra slo
i vinden, åpen
Nå om senhøsten er våren nærmere
det mørke lyset, fomlingen
mot alt som er blitt glass,
blitt tynne isskorper på vannet, blikk
hos det som synker bort
Slik som eplene om høsten, rustne
sfærer gjennom vann - det falt et
da du gikk forbi, svevet et sekund
tvilrådig
Ikke gli forbi. Her er tiden
tett, skiferlag av tid
som lener seg
mot veggen. Tiden
sørger her, forvandles
under lag av venting,
spor
Vi som aldri hadde trodd
at tiden er. Usynlig
er den, blåser ikke, slik
som vinden, trodde vi
den var et eventyr
Vi visste ikke da
at bølger eldes, lyset
saktner, vi ble fortalt
at klokka går, at
visere roterer, det er alt
Vi trodde at
du var en stjerne
Dypt ned i havet var du falt, du gled
igjennom vannets øyelokk og glemsel
og ble del av mørket, drømmeløs
den lange tiden før de sorte bølgene
slo opp mot stranden
der vi ble igjen
Men to hester
pløyer vei i mørket,
Savn og Glemsel pløyer vei
mot ansiktet, de tårene
som skulle vært
før snøen samlet stjerner
over gjørmen
Nion
Når begravelsesgjestene er gått
ligger han igjen
Lukker øynene, fortsetter
å være død, utilgjengelig
som blomstene, alene
i den stofflighet som alltid
skjulte sikten, nå aner han
det tynnes ut og alt
blir mer som vann, vannet
der ved stranden hvor han står
han ser at steinene er flate, steiner
å slå smutt
Og at den første steinen kommer til å sprette
utover og lage ringer
i den blanke himmelblanke
engen
Det hender at jeg streifer deg
et uventet sekund
og aner at du hvisker noe,
navnet mitt? du hvisker
Allting
er
Blå
Trå varsomt her, det ligger
en død et sted under bakken
Snart ikke synlig, snart ingenting
men ennå form
av utskilt støv
Det ligger en død
der blomster vokser, engens
blå
Jeg gikk her ofte
for lenge siden
langs stien mot holtet
av bjørkestammer
Så gled du til side, og ble mistet
og det forekom meg det kanskje
var deg
som lå der, kanskje
var det deg jeg en gang så
og tapte
Det var ilden
Til dikteren fra Venezia
Snøpudder
I det tynne morgenlyset januar
overleverer du oss
til oss selv
Alt er oppløst
i det hvite, vinterbroer,
vinterlyder
også menneskekroppen
som består av deler
adskilt av en eller annen
lyshastighet, skjult
av steder og navn
Og på fortauet
lukter snøen plutselig pudder,
kalk
Alt er gjemt i alt
Vannet i det hvite, vannet
som sliter mot tynne vegger, Venezia
som sliter mot vannet
Støvet som hvirvler opp
i vårlyset, ørneaktigheten
i dette liv
- da kan vi snakke sammen, sa du, da må vi
snakke sammen etterpå
Rekviem
To spørsmål bærer jeg, to
spørsmål fra to kvinner
Den ene spurte meg hva tiden er
Den tid som beveger seg
gjennom dagen, dagene
som er et liv,
den andre spurte meg, en
vinterdag i Tallinn
plutselig:
kan du si meg
hva kjærlighet er?
Jeg kunne ikke svare
Jeg kom i daggry og så barnets glatte
steiner glemt på trappen
Der et sted var kjærligheten
Halvt fortalt
Til Amanda T.
Damen fra Luise
I Iru, tiden
gnager sår i ettermiddagslyset
Her unnslipper ingen, trærne
krymper andektig sammen i de sorte
draktene sine, utydelige bleke strenger
bak vindusrutene som deler opp verden
i pressende kulde og varm
illelukt
Vi gikk i engen her
i fjor, du så at sommeren
var kommet allerede, alle
blomstene, all
skjønnhet
Og jeg holdt deg
under armen, kjoleermet ditt
den tynne
armen
Du så etter noe, vi
forholdt oss til noe
For slik er det. Der er ingen tid
Kun denne dårskapen, alt det
som er, stjerner
som lar seg plukke
som epler, historier
som lar seg bli fortalt
som sannheter
Kant
I
Jeg vet ikke hva noe er
Men det er
Den håndfaste bakken, og himmelen
så lett, som et beger
for lyset,
bordet som står igjen, det
grønne trekkpapiret
og notatene, håndskriften din
så nøyaktig
Og ute verden
som står i blomst
Enda en gang skal vi snakke sammen,
en gang til
Og du skal enda en gang
sitte ved skrivebordet og notere
verden, tenne
den
II
Kanskje allting
lever
Kanskje møblene og trekkpapiret lever,
kaffekjelen, ovnen, kanskje
ser de, kanskje
vet de
hvordan det som puster
henger sammen med det tause,
andre
Kanskje kan de døde snakke til de
levende, og sende vind gjennom en trekrone
en formiddag i juni, rive
løvmassene grønne, grå
og tegne for oss
tydelige tegn
Hun kom til sin venninnes hus
Og satt der stille, falt
i søvn, og sov på sin døde venninnes
seng
Så ble hun vekket,
helt plutselig vekket
Ikke av vinden, men av
larmende
taushet
III
Kanskje noterer livet
med større tydelighet en fuktig dag, livet
skriver kanskje klarere
i lys av uklarhet
og lengsel, skriver
du skal ikke frykte
Hvil i pusten der den møter
vinden, du skal ikke
frykte
All din mening
ligger ikke i et enkelt
fenomen, landskapet er alltid
større, det er alltid nye veier
Selv bak sorgen
står en skygge, vingen
av en skygge,
det som er
det svundne, der
en sakte flagring
strømmer gjennom nå og da, i ring
på ring som skyves videre
i denne dal av tid
IV
Du er ikke død
Når jeg banker på døren
skal jeg høre skrittene dine
og du skal åpne den, tvilrådig,
halvt forventningfullt
Og du skal dekke
skrivebordet ditt, en kopp
til hver og en tallerken, kniv
og skje mens jeg
skal hente melk og smør
i skapet
Jordiske gjenstander, jordisk
mat
i det langsomme ettermiddagslyset,
all tid
vi har til rådighet
Mens vi drikker kaffen
spør du meg om reisen, om
hvordan allting er. Her
skal sitte sammen,
her i hjemmet
ditt, du har møblert med Kants
og Leibniz' lys
Der håpet du
å finne ligningen, og løse
den, og finne sannheten
om ham du elsket
Med ham stoppet allting
opp, du satte
punktum
En dag for lenge siden
var du ung og rund i fjeset
Og han tok et bilde
av deg når du
lener deg mot trestammen
og smiler
"Jeg var forelsket"
sier du, "jeg husker godt
den dagen", stemmen
skjelver litt
Du som ville røre bakken, kjenne
jorda, du som rørte ved dette
som smerter
For kjærligheten er ikke
prinsipper, å elske
er å ville, å virkelig ville
forstå
Vi gikk en lang tur
sammen, du og jeg
Vi gikk ved siden av hverandre, streifet
ved hverandre, søkte
nå hverandre, og forstå
Som i januar
i 1984, i det hvite vinterlyset
da jeg kom til deg
med barnebarnet ditt
Og du så opp
fra bordet, boka oppslått
foran deg og så på meg
Og smerten din, alt
livet ditt, du stryker
håret vekk fra pannen, sier
stille..."ja, jeg sitter her
og leser, kanskje
kjenner du den boka, Kritikk
av den rene
fornuft, av
Immanuel Kant?"
Til den som var min mor
Damen fra poplenes tid
Jeg går
gjennom sporene dine
overalt er de
I det virkelige rommet,
her
i den virkelige dagen
En felles skygge faller
på gresset bak oss,
i sorthvitt et gammelt
bilde av oss to, en sommerdag
en gang
Kinnet mitt mot ditt, og hodet mitt
er rundt og lite
Jeg holder i en fold
av skjørtet ditt, av stoffet
som er foldet på nettopp denne måten
av alle tenkelige folder, slik
som du og jeg
båret i flommen av tid, tilfeldige
bevegelser
Vi må ha reist oss etterpå og gått bort
til de andre, drukket saft og pratet,
lekt og vokst. Og det ble
vinter, høst, og andre
somre, vårer da jeg plukket hestehov
til deg, og våren
jeg ble taus
Men alt i verden som er skjedd, hver
dråpe som er falt, alt glemt
er til, et sted langt bak oss
eller bortenfor
På dette stedet sitter du
og jeg i denne sommerdagen, enda
er det langt til høst, og snart
skal vi gå bort til treet, spise
kirsebær, og en gang
skal du tenke
at du ikke visste da
Den dagen var du lykkelig
Brev
I
Tiden som plaget deg sånn
Nå har du endelig møtt den
Jeg vet ikke hva slags blikk
den hadde,
kanskje var det
vakkert
I døden: livet komprimert
Et øyeblikk, et eneste,
som rommer alle
øyeblikk
Og livet ditt, er det nå ett
med tiden, alle tider?
Der alle tidspunkt er
et eneste, og alle steder
dette ene sted
hvor ømheten slår rot
i lyset
Her falt tiden inn, en plutselig
fold
Og allting samlet
i et eneste: forundring
glede, gru
og alle stunder, alt
II
Skyggene har ingen slutt, de driver,
slik ser evigheten ut,
en sol en vei
der skygger tegner streker
over sanden
Hva var de, disse
stedene du lengtet
etter sånn? Og hva var alle brevene, hvem
skrev du til?
De stedene, og ingensteder
hjemme, alle steder
Samme sted, og alle
tidspunkt...tiden
"hva er tiden"
sa du, dagene som ugripbare
går mot klokka fire,
mot middagen og kvelden
Men tiden? Sitter
den igjen på benken
og ser barna leke
i det gamle ettermiddagslyset
Et og annet blad er gulnet
i september, tiden
står i blomst
men det er eplet som er blomsten, i
den ømhet, i
den aller første hensikt
som er alltings opphav
III
I dette spørsmålstegnet
ble jeg født, i revnen
mellom lengselen din
og sorgen
A min mor, det morsmålet
du ga meg
var ikke av ord
Jeg drakk
av fremmedskapet og fikk
stumheten
til forbundsfelle
Og jeg bærer smerten din så
lett, med tiden
nesten elegant
Min egen sorg
er blitt forvandlet
til en sommerfugl
Den fløy en dag,
en sverm av lyse ringer
gjennom gulvet
Og da skjønte jeg
nå var du endelig
blitt din egen
IV
Jeg samler på bokstaver, ord, og ingen
må gå tapt
Jeg samler på papirlapper, en hilsen
og en huskelapp, alt kan være
deler av en mening
På allting
samler jeg, på skygger
under epletreet, smulene fra
kaken, gule
glinsende av fett
Nå er det ingen hastverk lenger
Tiden fomler
over møblene og klokka
står der, det er iskald vår
og bare nå
er trærne grønne, så utålelig
og evig grønne
Du er annerledes nå
Nå vet jeg ikke lenger hvem det var
jeg snakket med
Jeg vil du skal fortelle
Det har regnet
Alt er nytt, den nye solen
løfter opp den tynne,
nye grønnheten. Og alt, min mor
har inntruffet
og verden er fullstendig
Hele den dagen
var dere sammen, i timevis
så dere sollyset
over tretoppene
Og sent den ettermiddagen
gikk dere ned til vannet, under
åpen ild
Villdyr
Om kvelden kommer fra trærne lyder
som hviskinger, men vokteren
som viser gangene
og dammen ønsker ikke at vi går
blandt trærne, vi må ikke
se mot huset,
vi skal bare se planteringene,
fuglene, terrassen. Det er en hage
kjent for sine rosenbed og søylene
kunstferdighet,
og særlig fuglene, av arter
som du ikke finner andre steder
vingene
i farger som aldri før
har eksistert, og kanskje
er det fuglene
som roper i den sene kvelden
Vokteren kan ikke svare, han har
aldri merket dem
Da hører vi at
vokterstemmen likner
fuglesangen, den
blir mørkere,
som varselsrop av lengsel
"Før, som før er allting her, og ingenting
forandret", jordet gulner her
i mørket, lynsnar fingeren
over lerretet
Men gjennom kveldens kulde, streifet
av det første gresset, vårens første
lyse gress er felt
i trostesangens gråt
Og slår i vindusåpningen
de tørre smulene
av jord, av hviskninger
i kveldens tre
av vokterstemmens sang,
vi ser
Et villdyr står i skogen
asfalt tegnet kjøtt
av løv, og skåret dyret, blikk
som gnager asfalten
Det levende det spiste
Ulvelys
I
Du spurte meg i drømmen
hva tiden er. Og da jeg svarte vendte du deg
bort
men jeg vet det, ropte jeg
og visste
Svaret mitt var allerede
oppløst
Hvor beveger drømmen seg, ansiktet
mitt du så?
"Tenk om verden kom til ved en feiltakelse,
omtrent som når du mister et plexiglass
på et steingulv"
II
Jeg har et bilde av deg
på veggen, sort, hvitt
og grått
I marsskumring, skyggen av et fly
passerer over takene
Hva er det papiret
vil avlese? Det kornete
pigmentet visker ut øynenes
vinkler, og munnen beveger seg
når jeg anstrenger meg
for å se. Hva er
en annen? Fly nedsenket
i lånt lys, sommermorgner
et barn som leker
ved en strand (steinenes farger
blir klarere i vann)
Og den steinen som er meg
blir skylt over
av andre regn, av andre sannheter
I tre snitt, en kjempe
krysser veien. Og under hustakene
griper gaterommet fatt
i stjernenes langsomme vandring
I samme ensomhet
som oss roper de kanskje til
naboen, men fra hvilke hjem,
hva slags hjemlighet
i denne synkingen?
III
Det er stille. Jeg puster
i en annen natt og stille,
vi snakket så lenge og det stilner, jeg
lukker øynene, løftet av sakte
bilder, villfarende
berøring
Det er stille. Sover jeg?
Vi snakket om den svidde marken,
engens troløse grønske, den bevarer
ingen spor
Men kanskje i sprekken mellom søvn
og våke, mellom
levende og dødt,
i nattlige gjemmesteder hvor tingene blir løftet
ut av navnene sine, tynne skall
Som solstrålens vei
gjennom det tunge gardinet, gjennom det honningslyse
værelset, gjennom håret over skuldrene hennes
da hun bøyer nakken litt,
over leppenes streker. De lange hendene
flytter en hårløkke og hun ser opp
liksom forbauset
Duft av lintøy, sennepsblomst, en
ettermiddagsvind driver gjennom åkeren
Og hun drar fingrene langs furene i vannet, kanskje
de døde meddeler seg
gjennom blesten, vindgrå
ospetrær
IV
Jeg var et barn
ved vannkanten, lekte
med skjell
og steiner, sandens rynker
Vi samlet blåskjell. Ingen ild
Som stjerner, spredte steiner
glitrende i sola. Ifølge hvilken orden
blir de gitt rom, hvilket urverk
bærer steiner og stjernebevegelse?
Tomrom som famler
i hverandre, klamrer seg
til ingenting, fallende
mot ingenting,
nei, hvorfor skulle du være
mer berørt enn sola av vannets
blanke flate, enn
en fjær av bølgene, så lett
Og trevle etter annen jord, et feste
for tyngden. Du sa
affiniteter
drar opp grenser, tvang
i alle ting,
også i hver enkelt
kropp
V
"Hvert menneske har del av lyset", på veggen
har jeg et bilde. Av deg? øynene som ser på meg
så spørrende, anklagende. Men hva har du
spurt meg, når har du
snakket?
Frokostlys, la oss våkne
og fortelle hverandre hva vi drømte, om en dør
som ikke kan åpnes, og det
som kommer nærmere, aldeles vesensskilt
Ved siden av vinduet står en vase med grener, mørke
fosser, snølyset er så hvitt i rommet
Jeg drømte nettopp at vi gikk langs veien
en vinterdag som i dag
Da så jeg plutselig knoppene på trærne
runde som i mai
Værelset er så altfor hvitt
Du sa at du er fremmed her, men trærne
er de ikke like fremmede? Likegyldig
svinner den frosne tiden deres
I drømmen sto jeg i et vindu. Et gårdstun
under meg, et alderdommelig gjerde
og et tre med et tøystykke
blafrende
Når jeg strekker meg
etter tøystykket viker det unna
og kler trekroppen, draperer den
Og du forteller meg i drømmen
at for å bære frukt
må treet besverge mørket
hvor alt lys er skjult
VI
på veggen min
har jeg et bilde
Speilet i flekkene på veggen,
i skygger siden lenge visket
ut
"De har tatt fra meg
ansiktet mitt",
rynker mellom gullfolier, bildene deres
er tiden, all tid, støvende jord
der barnet ruller sammen
larvekroppen sin i formiddagslyset
...kanskje holdt hun for
ørene etterpå, da hun hadde tent på
(det var ilden)
VII
Melkeveien langsomt svevende
i fuktig lys,
som en skøyteløpers fuktige
dans, en by
hvor fragmenter av nattlige sagn
kommer til syne. De sang
du må tjære ryggen
og ha grankvister i mente, hemmelig
gråt, tjære
og gråt
Torsdag, støvsuging og vask,
og heksen går til snarkjøpet og kjøper
pepperkakedeig,
tsimtsum, i denne
den beste av verdener, laboratorium
for Paradiseksperiment
Og visselig har vi beskrevet
bevegelsens baner, og du speilet
egg til frokost, sa
de måtte spises
med en gang, og morgenen
slo inn i kjøkkenet, sitrongul
som tiden
og billedløs